Innspill og utfall

Beam me up, Scotty

       

Saker og ting har skjedd i de virtuelle verdener i sommerferien. Ikke bare har Google lansert sin egen 3-dimensjonale verden, Lively, som vi nok får se mer til fremover. Enda viktigere er det at avatarer fra Second Life for første gang har teleportert til en fremmed verden. 

 

Lively

 

La oss si at du vil ha et virtuelt undervisningsrom på nettsiden eller bloggen din. Eller vil live opp LMSet litt. Men du vil ikke betale for det, eller bruke lang tid, og aldeles ikke programmere noe som helst. Hva gjør du da?

   

1. Last ned et lite program fra lively.com. Programmet finnes foreløpig bare for Windows XP og Vista.
2. Opprett en Lively-konto.
3. Velg din avatar, ditt alter ego, alt etter hvordan du vil fremstå i din virtuelle verden.
4. Velg et rom og møbler det.
5. Heng opp videoer fra YouTube og bilder fra Picasa på veggene.
6. Kopier koden du finner under din virtuelle verden og lim den inn på nettstedet ditt.
7. Send timeplanen til opptil 20 studenter.

   

Gratulerer, du har din egen virtuelle verden, et grafisk praterom der man kan bevege seg rundt og kommunisere via tekst og gester!

Google har ikke laget Lively med tanke på undervisning, og funksjonaliteten er begrenset. Du kan for eksempel ikke bruke lydsamtale, legge inn tester eller vise presentasjoner. Men at Google nå går inn på markedet med en 3D-verden kan komme til å bety mye for utbredelsen av slike.

 

 

 

Second Life og OpenSim

Mens Lively består av mange små verdener, er Second Life en stor verden med mange innbyggere, en egen økonomi og langt mer utviklet funksjonalitet enn Lively.

Både antall innbyggere og den rike funksjonaliteten har lokket store selskaper og universiteter til å kjøpe seg (man kan faktisk det) egne områder i Second Life, for å drive ulike aktiviteter - for eksempel undervisning.

Men Second Life er en isolert verden. Bare innbyggere har adgang, og de må pent holde seg i Second Life. Man kan ikke - som på nettsteder - bevege seg fra ett til et annet.

Selv om Second Life er stort og har mange innbyggere, er denne avsondretheten en bremse for utbredelsen av virtuelle verdener, som mange tror vil kunne bli en sentral del av neste generasjons internett. Det finnes mange virtuelle verdener, og hvis de ikke kan kommunisere vil de forbli isolerte øyer. Det er grenser for hvor mange steder og hvor mange forskjellige programmer folk vil laste ned.

Så, den 30. juni klarte Linden Lab - som utvikler Second Life - og IBM via Open Grid Protocol å teleportere fra Second Life til en annen verden - OpenSim. Det vil si at avatarene - figurene som representerer og styres av brukerne - for første gang kunne bevege seg ut av Second Life. Nedenfor ser du en video av begivenheten.

 

 

Foreløpig er dette bare mulig å gjøre på et testområde, og dermed ikke for vanlige innbyggere i Second Life. Avatarene kan heller ikke ta med seg ting de har kjøpt eller laget til over til andre verdener. Og eksperimentet er foreløpig begrenset til Second Life - OpenSim. Men bare vent...Microsoft er allerede på sporet.

 

Len bakover i tilfelle læring

Jakob Nielsen er i sin alertbox fra 6. juni skeptisk til web som medium for læring av annet enn små informasjonsbiter. Særlig hvis tekstene utformes slik han - i egenskap av guru for brukervennlighet på web - mener de bør.

Tenk etter, leser du ofte lange tekster på web fra start til slutt? Tar du det helt med ro? Lar du forfatteren og teksten styre prosessen? Er du tilbakelent? Da vil nok Nielsen synes du har en snurrig måte å bruke web på.

Nielsen oppfatter web som et foroverlent, ikke-lineært og aktivt medium der brukerne jakter på spesifikk informasjon. De ignorerer alt annet enn det de er på jakt etter og drar raskt videre når det er funnet. Brukeren velger raskt kilder og hvilke tekstfragmenter som er verdt oppmerksomhet. Resultatet er en fortelling som blir brukerens egen tekst. Og den teksten kan være en annen enn den forfattere av nettsidene teksten er basert på hadde tenkt seg. Vel og bra, men kanskje ikke for læring?

I følge Nielsen er det faktisk så ille at e og læring rett og slett går dårlig sammen:

   

II continue to believe in the linear, author-driven narrative for educational purposes. I just don't believe the Web is optimal for delivering this experience. Instead, let's praise old narrative forms like books and sitting around a flickering campfire — or its modern day counterpart, the PowerPoint projector — which have been around for 500 and 32,000 years, respectively.

I continue to write books and I continue to develop training seminars, because I believe these media are best for deep learning of new concepts.

We should accept that the Web is too fast-paced for big-picture learning. No problem; we have other media, and each has its strengths. At the same time, the Web is perfect for narrow, just-in-time learning of information nuggets — so long as the learner already has the conceptual framework in place to make sense of the facts.

Jeg vet ikke hvilken form for e-læring Nielsen har i tankene. Det er kanskje det svake punktet i argumentet hans. E-læring kommer jo i et antall former og farger. Forhåpentligvis mener han ikke den typen e-læring jeg lager :-). Uansett er e-læring er kommet for å bli en stund, så vi får heller gjøre det beste ut av det.

Det vil kanskje være å unngå digitale roteskuffer med lærestoff og navigasjon som sender studenter ut i et kaotisk surfehelvete? Lage tekster som må leses og ikke innbyr til skanning? Kanskje til og med tekster som er så lange at de må skrives ut? Interaktive oppgaver som krever konsentrasjon hvis de skal løses? Fortellinger med lyd og bilder? Kort sagt, sabotere normal webadferd og tvinge den som skal lære noe til å lene seg tilbake. 

Eller kanskje jeg trenger terapi?