Innspill og utfall

Len bakover i tilfelle læring

Jakob Nielsen er i sin alertbox fra 6. juni skeptisk til web som medium for læring av annet enn små informasjonsbiter. Særlig hvis tekstene utformes slik han - i egenskap av guru for brukervennlighet på web - mener de bør.

Tenk etter, leser du ofte lange tekster på web fra start til slutt? Tar du det helt med ro? Lar du forfatteren og teksten styre prosessen? Er du tilbakelent? Da vil nok Nielsen synes du har en snurrig måte å bruke web på.

Nielsen oppfatter web som et foroverlent, ikke-lineært og aktivt medium der brukerne jakter på spesifikk informasjon. De ignorerer alt annet enn det de er på jakt etter og drar raskt videre når det er funnet. Brukeren velger raskt kilder og hvilke tekstfragmenter som er verdt oppmerksomhet. Resultatet er en fortelling som blir brukerens egen tekst. Og den teksten kan være en annen enn den forfattere av nettsidene teksten er basert på hadde tenkt seg. Vel og bra, men kanskje ikke for læring?

I følge Nielsen er det faktisk så ille at e og læring rett og slett går dårlig sammen:

   

II continue to believe in the linear, author-driven narrative for educational purposes. I just don't believe the Web is optimal for delivering this experience. Instead, let's praise old narrative forms like books and sitting around a flickering campfire — or its modern day counterpart, the PowerPoint projector — which have been around for 500 and 32,000 years, respectively.

I continue to write books and I continue to develop training seminars, because I believe these media are best for deep learning of new concepts.

We should accept that the Web is too fast-paced for big-picture learning. No problem; we have other media, and each has its strengths. At the same time, the Web is perfect for narrow, just-in-time learning of information nuggets — so long as the learner already has the conceptual framework in place to make sense of the facts.

Jeg vet ikke hvilken form for e-læring Nielsen har i tankene. Det er kanskje det svake punktet i argumentet hans. E-læring kommer jo i et antall former og farger. Forhåpentligvis mener han ikke den typen e-læring jeg lager :-). Uansett er e-læring er kommet for å bli en stund, så vi får heller gjøre det beste ut av det.

Det vil kanskje være å unngå digitale roteskuffer med lærestoff og navigasjon som sender studenter ut i et kaotisk surfehelvete? Lage tekster som må leses og ikke innbyr til skanning? Kanskje til og med tekster som er så lange at de må skrives ut? Interaktive oppgaver som krever konsentrasjon hvis de skal løses? Fortellinger med lyd og bilder? Kort sagt, sabotere normal webadferd og tvinge den som skal lære noe til å lene seg tilbake. 

Eller kanskje jeg trenger terapi?

Stephen Downes om fri og styrt læring

Kirschner, Kirschner, Sweller og Clarks artikkel "Why minimal guidance during instruction does not work", som jeg har omtalt tidligere fortsetter å provosere. Ikke minst på Stephen Downes blogg og nettsted.

Du finner artikkelen og forfatternes respons på kritikken de har fått på Center for Cognitive Technologys nettsted.

Jeg synes Downes overser forskjellen på nybegynnere og viderekomne lærende - som er et viktig poeng i Kirshner et. al. sin artikkel. Og at han slår inn åpne dører når han understreker at vi vet at mennesker lærer ved å utforske og samle informasjon. Selvsagt gjør de det - men det forhindrer ikke at noviser og eksperter kan ha mest utbytte av ulike læringsstrategier.

Men siden gullrekka ikke er hva den var, finner du et bedre alternativ nedenfor. God helg!

Ansvar for egen læring?

Skal nettstudenter ta ansvaret for egen læring? Skal vi gi dem tilgang til læringsressurser - dokumenter, animasjoner, videoer, bilder, lenker til nettsteder, søkemotorer, meldingssystemer, diskusjonsfora og prategrupper - slik at de kan utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap? Eller skal vi forklare og beskrive prosedyrer, begreper og teorier så nøye vi kan?

Mange pedagogiske teorier vil hevde at det beste læringsmiljøet nettopp er et miljø er der studenten ikke får presentert ferdig teorier og nøye definerte begreper, men må forholde seg aktiv og utforskende til disse ressursene for å bygge opp kunnskap. Eksempler på slike teorier er problembasert læring og konstruktivistisk læring.

Vår venn fra e-posten ovenfor har sitt å si. Han får støtte fra Kirschner, Sweller og Clark som i artikkelen Why Minimal Guidance during Instruction Does Not Work (An Analysis of the Failure of Constructivist, Discovery, Problem-Based, Experiential, and Inquiry-Based Teaching) langer ut mot alskens konstrutivistiske teorier. De viser hvordan denne pedagogiske tilnærmingen feiler på alle fronter. Både i forhold til kunnskap om hvordan hjernen fungerer, og i møte med eksperimentelle resultater. Konklusjonen er at studenter og elever trenger all den hjelp de kan få.

Forfatterne tar utgangspunkt i forskning på klasseromsbasert læring, men jeg tror allikevel de har noe å lære oss om hvordan nettkurs ikke bør lages.

Nettbasert opplæring opptrer ulike fasonger og farger. En type er Den digitale roteskuffen. I roteskuffen finnes det store mengder Word, PowerPoint og internettadresser - og det blir studentenes dont å vade gjennom et idiosynkratisk organisert helvete av fagtekster, meningsløse lysark fra forelesninger de ikke har sett - og nettsteder de ikke vet hva de skal bruke til. Men alt de trenger å vite står der, og mer til. Studentene må bare utforske ressursene og konstruere sin egen kunnskap.

Slike kurs finnes naturligvis ikke ved ditt lærested. Men hvis du allikevel skulle treffe noen som lager dem, kan du ikke be dem slutte med det?

YouTube som læringsarena

I Devonshire i England setter 80 år gamle Peter Oakley seg ned foran webkameraet og forteller om sitt liv, og om Englands historie slik han husker den.

Når han er ferdig laster han opp videoen til sin egen kanal på YouTube, som han likegodt har valgt å kalle Geriatric1927.

Etter at han åpnet kanalen i august 2006 har denne glitrende fortelleren lastet opp snart 90 videoer, de fleste i serien Telling it all. Mildt sagt uventet, har dette gjort geriatric1927 til en av de mest sette kanalene på YouTube med 45 000 abonnenter og mer enn 2,5 millioner visninger av første videoen.

Her er nummer 53 i serien:

Den fenomenale suksessen Geriatric1927 har hatt viser hvilket potensial webtjenester som YouTube har som arena for læring. Den viser også hva en god forteller kan bety.

YouTube er konstruert for å gjøre det enkelt å publisere videoer, ikke for å støtte læringsaktiviteter. Utover en enkel kommentarfunksjon er det små muligheter for dialog, samarbeid, evaluering og hva ellers en pedagog kunne ønske seg.

Hva elever og studenter kunne ønske seg er jeg ikke sikker på, men det ville kanskje dempe smerten forbundet med å lære matematikk hvis de kunne velge underviser blant de ti beste lærerne i landet? Hvis disse ti for tiden er lukket inne i klasserom, til glede for 25 elever per stykk, kan jeg ikke forstå annet enn at det er sløsing med ressurser.

En annen populær kanal på YouTube er mathproblems, som har lastet opp nær sagt utallige videoer med matemetikkundervisning, vitser og mattelærer som går bananas. En mann, ett kamera og snart 50 000 kanalvisninger.

mathproblems om Pythagoras:

Mer om Pythagoras, fra yourteachermathhelp

Kanalen yourteachermathhelp inneholder utmerket materiale, men viser også ett problem med YouTube som læringsarena: Hvem skal finansiere moroa?

Å lage god undervisning er selvsagt ikke gratis, men det er ikke mulig å ta betaling for videovisninger på YouTube. Det er dukket opp en del kreative løsninger på dette - for eksempel har noen startet The Joyous Disciples of the Blues Harmonica, siden religiøse bevegelser kan be om donasjoner. Men yourteachermathhelp har valgt standardløsningen: Kanalen er også en reklameplakat for YourTeacher.com:

Every day, YourTeacher.com provides thousands of students with individualized online math instruction covering Pre-Algebra, Algebra 1, Geometry & Algebra 2.

Hvem skal betale for videoer på norsk?